Det aller første en oversetter må gjøre, uansett hvilket språk han eller hun oversetter fra, er å bli god venn med ordbøkene. En slik god venn kan være gull verdt for å avsløre falske venner. En skal ikke lenger enn til Sverige før sjansen er stor for at man går fem på. «Jeg har ikke anledning til å komme på bursdagsfesten din,» sier vi kanskje. Og har skaffet oss en uvenn for livet uten at vi forstår hvorfor. «Da du fortalte at din mor er syk, begynte jeg nesten å grine,» sier vi kanskje til vår danske venn. Som kanskje dermed også blir en uvenn – en ekte, livsvarig sådan. Fremdeles skjønner vi ikke hva som er skjedd, før vi slår opp i ordbøkene. Der kan vi lese at «anledning» på svensk betyr ‘årsak, grunn’, og at «grine» på dansk betyr ‘smile, le’. Vi har altså helt uforvarende kommet i skade for å såre noen på det groveste, mens vi trodde vi var omsorgsfulle og medfølende. Med en god ordbok er det ingen sak å styre unna disse falske vennene: Det er bedre å slå opp et ord for mye enn et ord for lite.
For en oversetter av skjønnlitteratur er det to ting som er viktigere enn alt annet. Det ene er å ha en fornemmelse for stilnivået, tonen i teksten man oversetter fra. Stemningen, personligheten. Hvordan uttrykker en gammel, russisk mangemillionær seg (David Szalay: Alt en mann er)? Ganske sikkert helt annerledes enn en kvinne som forsker på mosearter i Amerika på midten av attenhundretallet (Elizabeth Gilbert: Alma Whittakers betydelige oppdagelser). For ikke å snakke om en ung Sjostakovitsj som står med kofferten pakket og venter på at KGB skal komme og hente ham (Julian Barnes: Tidens larm). For å finne det rette ordet holder det ikke å vite hva det omtrent betyr. Jeg må vite nøyaktig hva det betyr, og hva det noen ganger også kan bety. Dette fører til at jeg slår opp ord jeg kjenner godt, om og om igjen. Jeg må finne ordet som passer nettopp i denne teksten. En god ordbok byr ikke bare på en forklaring eller definisjon, den byr også på eksempler og synonymer. Du kan gå, rusle, spasere, spankulere, vandre, sprade, traske, subbe, sjangle, halte, vingle. Du kan smile, le, flire, fnyse, knegge, humre, knise, fnise. Det er valgets kval. En får smake, smatte, tygge, gumle, gurgle – og velge.
Det andre som er viktig, er å beherske norsk. Det er norsk som er språket mitt, det er norsk jeg skriver, bruker, tøyer, haler og drar i, leker med, sliper og pusser på. Derfor må jeg ty til ordbøkene stadig vekk. Tenk om det er denne gangen ordet betyr noe litt annet enn det jeg visste fra før? Tenk om ordet har en litt mindre kjent sidebetydning eller et synonym som passer som hånd i hanske akkurat her og nå? Og er jeg sikker på stavemåten? Er jeg sikker på at det jeg uttaler som parre, virkelig skrives med to r-er? Og hvor mange l-er var det i parallell igjen? Hva med tunnel – var det ikke innført noen valgfrie former? Jeg finner visst paradoksalt nok aldri helt ut av kjønnet på skrotum. Som skjønnlitterær oversetter kan jeg heldigvis ha et litt avslappet forhold til offisiell rettskriving, men det skal gode grunner til å tøye strikken for langt.
Tenk om den falske vennen kunne bli en bestevenn, sågar for livet? Ofte kan vi forledes til å tro at vi kjenner ord godt nok til at vi ikke trenger å bruke ordboka. Det er da opplagt at great dane betyr ‘stor danske’? Hvis noen går inn i en car, må det vel dreie seg om en bil (car kan også bety togvogn). Og går det an å bli fortrolig med at convertible må oversettes med det ikke akkurat norskklingende ordet kabriolet? Ja, det går an å bli venn med disse pussighetene. Det går an å la seg sjarmere, kjenne på en merksnodig språkhistorie og frodige forgreininger som tar overraskende vendinger og fører til uforklarlige former. Hurra for språklig mangfold, hurra for språklig valgfrihet – og hurra for ordbøkene!
Publisert i CappelenDamms Ordbokmagasin