Så var sommeren over – mens huden er like melkehvit som før, badebuksa har stort sett fått ligge urørt, paraplyen derimot, er bortimot utslitt, og batteriene er fortsatt nokså flate. Pollensesongen er i det minste også på hell, så det går etter hvert an å trekke inn den kjølige høstlufta i fulle drag.
Hva gjør man etter en sommer som bare kom til de grisgrendte strøk, og feriedager og ditto penger likevel er oppbrukt? Når muggen har lagt seg nedover ryggtavla etter regnfrakkens klamme hånd? Når fotsoppen har fått yngle mellom tær etter ukevis med støvlebruk? Når eneste fargeforandring på kroppen stammer fra myggstikk og jordslag?
Ikke vet jeg. Man forsøker kanskje å suge til seg overskuddsenergi fra de av kollegene som var smarte nok til å reise utenlands (eller nordover), og er kommet tilbake solbrune og opplagte, med stappfulle fotoalbum og uforglemmelige ferieminner. Snuse inn eimen av solkrem og sand, høre om alt det rare de har funnet på i sin iver etter å få maksimalt ut av den tilmålte tiden i Paradis. Eller man kan begrave seg i arbeid, søke trøst i interessante og utfordrende arbeidsoppgaver og se fram mot nye gjennomtenkte omorganiseringer og omstruktureringer.
Man kan jo komme de nye utspillene litt i forkjøpet, når enkelte kolleger likevel fortsatt er på ferie. Prøve en annens stol, gå inn uvante dører, bruke et annet toalett, rett og slett sitte på en annens plass i noen timer. Kanskje det er nettopp der du skal sitte i høst, og ikke på den plassen du nesten hadde rukket å venne deg til siden sist.
En ting skal jeg i alle fall gjøre: endre det lettere optimistiske passordet fra før sommeren – «hetebølge» – til, tja, «rotbløyte»? Og søke om hospitering i Mehamn neste sommer.