Alle som har vært gjennom et svangerskap, eller har fulgt et på nært hold, kjenner dets forskjellige faser og kan tenke tilbake på det med skrekkblandet fryd.
Første fase er nok sjokket/overraskelsen/erkjennelsen av at, ja, nå er det et faktum. Det er ingen vei tilbake. Det er fremdeles en stund til nedkomsten, men en gang der borte langs tidslinja skal noe nytt se verden for første gang.
Når sjokket/overraskelsen/erkjennelsen er noenlunde fordøyd, kommer kvalmefasen. Med halsbrann. Og hetetokter. Svimmelhet. Kanskje en snikende anger. Hva er det man har begitt seg inn på? Noe utenfra (innenfra) begynner å ta kontroll over oss, og det er ingenting vi kan gjøre med det. Følelsen av risiko og manglende kontroll er overhengende. Vi må bare henge på så godt vi kan og forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen.
Så kommer en slags latensfase, der mye fungerer, kanskje bedre enn på lenge. Vi trives, harmonien råder, man ser på framtiden med optimisme og forventning, selv om hver dag har nok med seg selv og sine egne milepæler. Prosjektet vokser og får tyngde. Jevnlige statusrapporter kan fortelle oss noe om forløpet, kanskje må det hentes inn jern utenfra, kanskje må kostholdet legges noe om.
Siste fase før fødselsøyeblikket, er panikkfasen. Mirakelet er nært forestående, lansering og leveranse er i anmarsj, og smertebevisstheten er akutt. Noe skal brytes ned, og noe skal bli til. En overgang forbundet med forundring, vantro, lidelse, opprømthet og gru. Og nysgjerrighet. Hvordan ser barnet ut? Hvilken farge har det? Hvor mange fingre? Hvor mange tær? Hvor mange dører? Prosjektet er på ingen måte avsluttet. Det er bare så vidt begynt.
Den som lever får se.