Vi som jobber i byråkratiet er noen raringer. Det som for oss er en innlysende selvfølge, er for menigmann komplett uforståelig. Det vi tar fullstendig for gitt, er en gåte for brukerne. Dette forholdet kan ha to årsaker. Den ene er at byråkratiet rekrutterer landets totale intellektuelle elite, ettersom oppgavene er så interessante, givende, og ikke minst komplekse og krevende, at det kun er de med usedvanlig mental kapasitet som evner å utføre dem, og denne mennesketypen er det ikke mange av i et lite land som vårt. Dermed oppstår et gap mellom oss og publikum, fordi resten av befolkningen – altså den delen som ikke jobber i byråkratiet – ikke evner å ta inn over seg det komplekse bildet statlig tjenesteyting nødvendigvis må være.
Den andre mulige årsaken, som dog er mindre sannsynlig, er at vi i byråkratiet gjør ting unødig vanskelig. Vi tvinger brukerne til å følge kompliserte retningslinjer, for at vi selv skal holde orden i bunkene våre. Systemene er lagt til rette for å gjøre jobben vår enklest mulig, og ikke for å gi publikum best mulig service. En latterlig tanke.
Politikerne vil ha én dør – ja så gir vi dem én dør. Men korridorer, venteværelser, irrganger, kroker & kriker nevnes ikke. Og her skal vi ta igjen det forsømte. Plasseringen av døren er jo et åpent spørsmål, samt muligheten til å finne den igjen når man skal ut. Brukerne våre kommer etter kort tid til å vimse rundt som Pompel & Pilt, der samme dør aldri fører til samme sted, der det henger garnrester fra taket, trapper går på kryss og tvers og man jages av en gal vaktmester med talefeil og skjemamani.
Vi vil ha skjemaer, vi vil stemple, vi vil sende folk hit og dit. Det skal vi nok få til uansett antall dører. Så lure er vi.