Det er en masete bransje vi opererer i. Ikke bare skal vi skaffe arbeidssøkere jobb, men vi skal pinadø skaffe arbeidsgivere folk også. Det er som da jeg jobbet i butikk i ungdommen: grei nok jobb, hadde det ikke vært for alle kundene. Var det ikke mulig å få fred, bare en liten stund, slik at man fikk konsentrert seg om arbeidsoppgavene? Nei da, det ringes og mailes og korresponderes og møtes – skal det ingen ende ta? Når blir folk egentlig fornøyd?
Er det i det hele tatt mulig å gjøre alle til lags? Arbeidssøkerne vil ha høy lønn, frynsegoder, lang ferie og sommertid hele året. De vil ha enkle, men interessante og givende arbeidsoppgaver, godt arbeidsmiljø, snille sjefer, gode pensjonsordninger, ammepauser og betalt lunsj. De vil ha videreutdanning, firmabil, opprykksmuligheter, bonusordninger og julegaver. Og fri – mye fri.
Arbeidsgiverne derimot, vil ha engasjerte, friske, entusiastiske, kunnskapsrike og kompetente arbeidssøkere. De vil ha folk som ikke stiller krav, men som alltid stiller opp, som ikke bryr seg om lønn og goder, som ikke har familie og som er uten fritidsinteresser. De må være serviceorienterte, blide, positive og medgjørlige. De må ikke søke om fri, og lunsjen får de vente med til de kommer hjem, en gang utpå kvelden. Ferien overføres til neste år.
Dette kan synes håpløst, som en krig mellom to grupperinger med konstant motstridende interesser. Og det ER jo håpløst. Vi er fanget i kryssilden som en uskyldig tredjepart. Vi vifter med hvitt flagg, pøser på med lønnstilskudd, hospiteringsordninger, attføringspenger, arbeid med bistand, tiltaksplasser, BIO-midler, spesialtilpassede AMO-kurs, skreddersydde puter under hver en arm, mens lover, paragrafer og rundskriv suser rundt ørene på oss.
På tide å søke dekning? På tide å skaffe oss nye venner? På tide å skifte ut hele ledelsen? Ser sånn ut.