Ikke før har vi kommet i skikkelig feriemodus – ikke vet vi hvilken dag det er, ikke vet vi hvor mye det er igjen av ferien (men vi vet nøyaktig hvor lite det er igjen av feriepengene) – så gnåler Kirsti Sparboe sin årvisse svanesang. En sommer er over. Og vi sier med Lars Lillo: ´Nå er jeg redd for at høsten kan bli slem.’ Vi går trolig inn i vante runder med omorganisering, lønnsforhandlinger, generell usikkerhet og annet. Med en arbeidsdirektør som innleder alle informasjonsmøter i direktoratet med et mildt forbløffet ´Jeg blir alltid overrasket over hvor mange dere er,’ kan det være grunn for noen hver til å skjelve i buksene.
Men vi skal ikke male fanden på veggen. Høsten kan være bra, den. Vi sier med Lars Lillo: ´Den [høsten] ække som våren, som kommer og går, uten at man forstår.’ Vi forstår bare så altfor godt. Vi forstår at vi fortsatt har for knappe ressurser. Vi forstår at det politiske klima fortsatt er innstilt på å nedlegge Aetat og overlate arbeidsmarkedspolitikken til de tilfeldige markedskreftenes frie spill. Vi forstår at vi fortsatt skal omorganiseres, rehabiliteres, manøvreres, manipuleres, kontrolleres, fusjoneres og korrigeres. Eventuelt resirkuleres. Alt etter innfallsmetoden.
Men hva gjør vel det? Når vi kan danse oss gjennom dette sirkuset til lyden av mygg en sensommerkveld, til duften av lyng en fuktig skumringstime, til smaken av nykokt kaffe på verandaen? Livet er jo ikke bare en lek, det er også en dans på roser! Før vi vet ordet av det er den forførende våren her igjen, med løfter om lysere tider og et varmere klima. Og vi lar oss lure, hver gang. Heldigvis.