For oss som jobber i det offentlige, er lønn kun av sekundær interesse. Vi er opptatt av krevende og utfordrende arbeidsoppgaver og vårt kall som bindeledd mellom folket og styringsorganene, og har liten tid til å beskjeftige oss med kostnadskrevende fritidsaktiviteter som kan virke distraherende på oss i vårt daglige virke. I en så omfangsrik og komplisert innrettet nasjon som Norge, må befolkningen kunne stole på at de offentlige oppgavene skjøttes med flid og møye, av kunnskapsrike og dedikerte tjenestemenn og -kvinner som alltid har nasjonens felles gode som eneste fokuspunkt, og som ikke lar forstyrrende elementer som fritid, familie og eventuelle hobbyer legge beslag på oppmerksomheten.
Da er det en lettelse å oppleve at lønnsoppgjøret også i år kan forbigås i stillhet, uten at vi skal plages med å bruke tid og krefter på å bygge opp forventninger, skrive begrunnelser, planlegge privatøkonomi, bli dorske og forvente. Faktisk vil mange mene at det er på sin plass å takke de organer og myndigheter som styrer den offentlige lønnspolitikken, for at de ikke lar seg rive med av de høye lederlønningene de selv sliter med. De har vårt beste for øye, og vil at vi skal yte best mulig, akkurat slik vi vil selv også. Vi skal heller ikke glemme at vi tross alt er lønnet av staten. Lønnspålegget jeg kunne fått i høst, går altså til bestemors nye høreapparat. Det er sånt som varmer. Det er deg vel unt, bestemor.
Dermed vil jeg bare ønske oss alle til lykke med nok et optimalt lønnsoppgjør, som setter oss i stand til å gå på et nytt inntektsår uten at det skal gå ut over jobben vi er så glad i. Snart kommer pensjonsreformen, så er vi plutselig pensjonister. Da skal vi kose oss. Fritid blir det i alle fall.