Så går fattigdomssatsingen mot slutten. Man har satset på fattigdom, men funnet ut at den ikke var noe å satse på likevel. Det kunne vi sagt på forhånd.
Hva har det så kommet ut av fattigdomssatsingen? Vi har ikke merket noe på vår egen bankkonto, den er like tom som før. Vi har fortsatt bare én bil i garasjen. Regningene kommer jevnt og trutt som før. Ferieturene har fortsatt sine begrensninger. En satsing på de fattige må vel innebære å ordne det slik at de ikke lenger er fattige?
Man skal være forsiktig med å plassere folk i bås, men de fattige har i alle fall ett åpenbart fellestrekk: de har lite å bidra med økonomisk. En satsing som ville gitt større avkastning ville vel vært en satsing på de rike? Man kan si mye om rikfolk, men penger, det har de. Tenk hva vi kunne fått til med en liten flik av ressursene som forvaltes av landets mange tungt bemidlede?
Vi må som snarest innkalle de formuende til en førstegangs kartleggings- og avklaringssamtale, med påfølgende oppfølgingssamtaler. Vi må slå fast hvor mye det er naturlig og forsvarlig å tjene, og opprette en portefølje med fattige arbeidssøkere som den formuende kan fordele sine goder på. Oppfølgingssamtalene skal bidra til å opprettholde motivasjonen for inntjening, slik at det ikke oppstår tørke. Vi gjør en totalvurdering, og fordeler fast eiendom, løsøre og kontanter på de verdig trengende.
Selv har jeg sett meg ut en liten holk som ligger og napper forsiktig i ankerkjettingen nede i Frognerkilen. Et beskjedent krypinn i toppetasjen på Aker Brygge kunne også passe fint. Vi sier som salig Bjørneboe: Still ingen altfor høye krav. Når dette er på plass, kan det være det samme med ferieturene, den ekstra bilen og bankkontoen. Og hele fattigdommen.