Sommeren står for døren, og denne gangen kan vi vente oss mer enn den vante gjengen med polske jordbærplukkere som så trofast gjester landet vårt når klimaet nærmer seg det levelige. I og med EU-utvidelsen, har vi åpnet døren enda litt mer mot Utlandet, dette landet som er verdens største, som består av en rekke forskjellige folkeslag og hvor de snakker en rekke forskjellige språk.
Ikke minst vil det språklige bli en utfordring for oss i statlig tjenesteyting. Hadde utvidelsen kun dreid seg om Syden, ville det ikke vært noe stort problem, for der snakker de som kjent svensk. Men utvidelsen åpner mer i østlig retning, med språkfamilier og språktradisjoner som i betydelig grad skiller seg fra vår hjemlige talemåte, selv for oss med røtter i tjukkeste Setesdal og et godt grep om konservativ nynorsk.
Spørsmålet er om vi er tilstrekkelig forberedt når de nye folkegruppene fra Utlandet strømmer inn på Aetat-kontorene for å få seg en jobb. Vi har vel etter hvert plukket opp et og annet ord på arabisk og urdu, men hva heter for eksempel dagpengesøknad på litauisk? Eller attføringsstønad på tsjekkisk?
Vi ser for oss at hvert kontor bør utstyres med et klekkelig utvalg lommeparlører. Man kan naturligvis også henvise brukerne til aetat.no, dette vidundermiddelet som løser alle problemer for overarbeidede og forvirrede Aetat-ansatte. Men på sikt er det nok ingen vei utenom langvarige og grundige studiereiser til de aktuelle land, med vekt på språk og kultur, slik at vi kan gi denne voksende brukergruppen den service de har krav på. Obligatorisk hospitering bør innføres, med familie- og småbarnstillegg, slik at vi kan vise verden at dette er noe vi tar på alvor.
Så kan vi bare glede oss til Seychellene og Bali melder seg inn i EU …