Det nytter vel ikke å nekte: jeg er mann. Og i denne likestillingens tidslader er det som kjent ikke alltid like lett. Man blir forvirret, signalene er ikke lenger hva de var, man vet aldri helt hva som menes eller hvordan ting oppfattes.
Ta våre ambisiøse lederkvinner, for eksempel. Dyktige, selvsikre, velpleide – og, ikke minst: velkledde. Hvordan får de det til? Hva vil de? Og hvorfor? Jeg har en mistanke.
Jeg kan huske enkelte ivrige sjeler fra ungdomsskoletiden, jenter naturligvis, som førte lister over hvor ofte vi andre skiftet klær. Tror jeg befant meg ganske langt nede på den listen, uten at det gjorde synderlig inntrykk på meg. Og lenge levde jeg i den villfarelse å tro at fremadstormende kvinner, som etaten jo har en del av, hadde et såkalt bevisst forhold til sitt eget utseende for å gjøre inntrykk eller behage den mannlige delen av befolkningen. Altså meg. Akk, så feil man kan ta.
Jeg våger den påstand, at kvinner flest legger penger og arbeid i sin egen framtoning for ikke å havne nederst på nevnte liste, som nå er blitt en virtuell, usynlig liste. En liste ingen kan se, men som alle kvinner vet om og forholder seg til. Listen dreier seg ikke lenger bare om klær, men om livsstil, om suksess. Man skal vise fram at man er blitt leder, men at man likevel fortsatt har overskudd og krefter til å pleie seg selv, til å bruke tid og penger på sminke og klær, at man har god smak. Dette naturligvis i tillegg til hus og hjem og barn og idrett og kultur og et rikt liv på alle måter.
Kvinnene er altså ute etter å sende signaler til andre kvinner om at de har full kontroll på alle livets områder, og at de er lykkelige. Når jeg blir stående i korridoren i kjølvannet av en slik fremadstormende, velkledd, velduftende og hygienisk skapning – tom i blikket, mo i knærne og helt sikkert med et tåpelig uttrykk i ansiktet – er det altså helt utilsiktet og uinteressant for opphavskvinnen. Det er ikke meg hun ønsker å gjøre inntrykk på, men sine kvinnelige lederkolleger. Det er da jeg føler meg overflødig. Det er da jeg skjønner hva Madonna, Lene Nystrøm og Britney Spears mener når de tar et solid ballegrep på seg selv under konsertene sine. Vi menn har utspilt vår rolle, vi er overlevninger fra fortiden, vi er blitt usynlige.
Men jeg kan skifte dekk, hvis det trengs. Det er vel derfor jeg fortsatt finnes.