Vi som har vårt daglige virke i offentlig sektor, skriver mye. Fryktelig mye. Aetat er intet unntak. Noe av det som skrives, blir faktisk også lest, med vekslende hell. For å avhjelpe denne situasjonen skal jeg i det følgende bidra med en litteraturteoretisk tilnærming til emnet, for derved å avdekke mulige problemområder knyttet til den enkelte sjanger.
E-posten: Uformell kanal uten bruk av kansellistil og høflighetsfraser. Rett på sak. Kan brukes til mindre viktige ting, men helt uviktige bør de ikke være. Overvåkes av arbeidsgiver. Ingen krav til litterær begavelse eller språklig bevissthet.
Minibrevet: En undervurdert sjanger med store muligheter. Ikke mye brukt, men kan fungere som en slags utvidet e-post, der du har mulighet til å illustrere teksten på frihånd. Minibrevet kan brettes, men egner seg også godt til å krølles sammen til en ball og sendes som luftpost.
Notatet: En sjanger som stiller litt høyere krav til forfatteren, men ikke så veldig. Det er fortsatt greit med en og annen skrivefeil, samt lettere rot i komposisjonen. Plotet bør imidlertid strammes noe inn, men et veldig klart formulert hovedpoeng er ikke nødvendig.
Brevet: Brevet er først og fremst myntet på de såkalt «utenforstående» og stiller derfor høyere krav til opphavskvinnen. En del av budskapet bør poetiseres og smykkes med metaforer, eufemismer og utstrakt bruk av omskrivninger. Det krever lang erfaring og trening å få formulert budskapet i de tilstrekkelig lange og kompliserte setningene – med et ordvalg hentet fra interne prosesser – som denne sjangeren krever.
D-møtesaken: Selveste prestisjesjangeren i etaten – brevet til Direktørmøtet i direktoratet. I tillegg til litterære ferdigheter, kreves en egen legning. Her skal man formulere seg slik at direktørene oppfatter innholdet, noe som krever både list og lempe. Det viktigste er nok vedleggene. Når det gjelder vedlegg, er det én ting som gjelder: kvantitet. Ettersom ingen leser dem, er innholdet irrelevant. Det viktigste er at de frambringer tilstrekkelig med lyd når de slippes mot bordplaten. Når det gjelder innholdet i selve D-møtesaken nærmer vi oss nesten e-postsjangeren igjen, ettersom direktørene fortrinnsvis skal forstå innholdet.
Dermed er ringen sluttet, vi har sett litteraturens plass i etaten, gransket og analysert dens særegne kjennetegn og kan nå kaste oss ut i forfattergjerningen med større ballast enn før. Ingen årsak.