Du verden som tiden går! Men man er da ikke så gammel. Eller er man det?
Særlig plagsomt er det å lese musikksidene i avisene. Det anmeldes opp ad stolper og ned ad vegger – musikere og grupper man aldri har hørt om, kledd i alskens besynderlige gevanter, innen musikksjangrer som må ha blitt oppfunnet i forrige uke. Buccaneer og Bounty Killer rister dancegolvet. Fra Brooklyn strømmer glam punken med skitne gitarriff. Det danses til indisk bhangra og jamaikansk ragga. Trip hop og grønsj er ute før vi fikk vite at det var inne. Hva skjedde egentlig med T’Pau? Hvor ble det av Right Said Fred? Hva driver Howard Jones med i dag? For ikke å snakke om Pat Sharp? Eller Bjarte Ytre-Arne, for den saks skyld? Hvor ble det av god, gammeldags, ukomplisert rock’n roll?
Til vår store bestyrtelse oppdager vi at også Aetat har lagt seg på denne linjen med plutselige kvantesprang, der man brått og uten videre befinner seg i en ugjenkjennelig og komplisert virkelighet. Arbeidsbenk, sa du? Profilelement? Start prosess? Matching? Er det noen som skjønner noe av dette? Er det ikke dette vi kaller døgnfluer? Eller Ephemera, som det heter når for tiden? Hva var galt med de gode, gamle, selvforklarende, intuitive og innsmigrende begrepene? P11. P12. P18. UBC. UNC. Var det nødvendig å si noe mer? Man visste hva man ville ha, og fikk det. Er det alltid slik at man nødvendigvis på død og liv må si B, selv om man har kommet til å si A? Hvorfor skal de alltid gjøre det så vanskelig for oss å følge med?
Vi sier med Lars Saabye: Hvor er det blitt av alle gutta? Svar: Gutta sover nå. Med lyset på.