Det går mye rare folk rundt i gangene her i direktoratet for tiden. Det vil si, de er ikke så rare, det er det som er så rart. De er faktisk snarere påfallende u-rare.
Ofte trenger jeg ikke å se dem engang, for å vite at de er i nærheten. Med en svak eim av Hugo Boss, lærsåler som knirker mot linoleumen, en lunsj som etterlater seg en umiskjennelig duft av sushi og Perrier, kanskje en anelse sigar, glir de umerkelig gjennom gangene, smetter inn i heisene, smetter ut av toalettene, nesten usynlig. De har siste Nokia-modell (med kamera) i hånda og en glinsende laptop under armen. Av og til står de alene på gangen og snakker høyt ut i lufta, med ledninger ut av ørene.
Det enda mer påfallende med denne flokken, er at de alle ser like ut. De er liksom en egen rase, med egne karakteristiske trekk og egne atferdsmønstre. Generelt kan man vel si at de er velstelte og velkledde, rene og pene, og som vi har vært inne på – velduftende. Og så har de har en helt egen stil. Knitrende skjorter og blanke dresser. Handler de alle i samme klesbutikk? Finnes det en egen kleskode som bare de vet om? Det er nemlig vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er som gjør at de skiller seg ut. Eller i den grad ikke skiller seg ut. Djevelen finnes i detaljene, er det noe som heter.
Det mest påfallende av alt er vel kanskje likevel at det ikke er noen som vet hva de egentlig driver med. Hvorfor er de her? Hvor kommer de fra? Hvem er det som har invitert dem? Hvorfor blir de her så lenge utover kveldene? Og, ikke minst – hvem er det som betaler for livsstilen deres? Og hvorfor stuper de inn med det samme jeg skimter en spennende og utfordrende arbeidsoppgave i det fjerne? Og lar meg sitte igjen med de samme gamle?