Jeg har en gammel bestemor på snart 90 som er så glad for at hun ikke er forandringgsjuk, som hun kaller det. Tapetet på veggen som har holdt i 40 år, er stadig like fin. Ingen grunn til å forandre det som fungerer. Tenker hun.
For noen er forandring en fryd, men for andre – et mareritt. De fleste befinner seg vel et sted midt i mellom. Forandringer utsettes vi uansett for hele tiden, i stadig raskere tempo. Bladet du holder i hånden har fått ny drakt, spalten du leser nå er ny, kanskje har du nettopp skiftet til ny avdeling eller nytt kontor, kanskje du til og med er nyansatt. Vi har fått et aetat.no med nytt design, ytre og indre etat er nylig omorganisert, vi har fått flunkende ny arbeidsdirektør og blanke, fine, nye ledere. Altså all mulig grunn til å være forvirret, dersom du har anlegg for den slags.
Men hva er det som er forandret, når alt kommer til alt? Ofte koker forandringer ned til en endring av form, mens innholdet er det samme. Vi flyttes fra boks til boks på et organisasjonskart, mens oppgavene vi utfører er skremmende like de vi alltid har slitt med. Kanskje er det likevel noe med selve boksen, kanskje den til og med har fått ny farge og nytt navn. Det er da noe!
Jeg kom en gang med en slengbemerkning til en nå avdød jusprofessor. «Formen er innholdet,» sa jeg, delvis ment som en spøk, men bare delvis. Det provoserte ham voldsomt. For ham var det innholdet som var viktig, innpakningen var uinteressant. Jeg var, og er, uenig. Skal en forandring av innhold være vellykket, må den ledsages av en forandret form, om ikke annet for at forandringen skal bli mer handgripelig og merkbar. Nye oppgaver og ny kontortilhørighet, i samme stol og med de samme bildene på veggen – det er stusselig, det!
Jeg er kanskje bare forandringssjuk. Men jeg er visst i godt selskap.