Januar
Vi tok noen forsiktige og famlende skritt inn i det nye året med en nagende følelse av at dette året skulle bli annerledes enn det foregående. Noe var i gjære. Men hva? Kunne det være Høybråtens 550 nye tiltaksplasser som skulle forandre alt? Kunne det være arbeidsdirektør Stokkes kommentarer til forslaget om sammenslåing av Aetat og trygdeetaten som skulle prege året? Neppe. Det var nok heller nyheten om at flere arbeidstakere fra EU-land fikk innvilget arbeidstillatelse i Norge i 2004 enn noen gang tidligere. Vi må antagelig melde oss inn i EU for å snu den trenden …
Februar
I årets andre vintermåned fikk vi vist vår styrke som foregangsetat med finslepen politisk teft: vi har over 40 % kvinnelige ledere og har dermed nok en gang plassert oss på kartet som de flinkeste i klassen. Vi kan i samme åndedrag nevne at man i direktoratet klarte å produsere to brev på nynorsk denne måneden, noe som er ny rekord. Dermed skulle målrørsla for en gangs skyld være fornøyd og vi kan puste ut for resten av året.
Mars
Også mars forløp uten at vi kom noe nærmere den nagende følelsen fra årsskiftet. Den lå fortsatt og murret i bakgrunnen, og mange trodde nok nyheten om at 6 av 10 elever valgte yrkesfag høsten 2004, var årsaken. Men på hvilken måte skulle det få dyptgripende konsekvenser for oss som etat? Det blir vel noe oppussing av kontorene våre i løpet av året, så et og annet oppdrag skal vi vel alltids kunne skaffe dem. Midt i måneden la forresten regjeringen fram forslag til ny arbeids- og velferdsforvaltning. De styrer med sitt som vanlig. So what, liksom.
April
De første vårtegnene falt sammen med det som nok skulle bli blant de viktigste hendelsene dette året: aetat.no fikk ny forside. Lanseringen gikk av stabelen med brask og bram, brukerne var forventningsfulle og pressen ikke til å tøyle. Ikke så rart – opptil flere menypunkter var flyttet på, samtidig som man fikk et eget felt med nøkkeltall over antall stillinger i basen. Utrolig hva man kan få til med moderne teknologi! Nedgang i ledigheten, Cato Zahl Pedersen på turné for Aetat og Ormen Lange blir bagateller når vi kan bevise at seks elektrikere har fått seg jobb gjennom vår elektroniske hovedkanal. Og det bare ved å flytte et par menypunkter!
Mai
En stille måned for Aetat. Arbeidsdagene går sin trauste gang, systemer fungerer, det surrer i hjul og durer i maskiner, lunsjpausene kommer og går. Jevnt og trutt. Høybråten lover mer penger til utsatte grupper, men det er visst ikke nødvendig, for vi kan melde om nedgang i ledigheten, vi kjører prosjekter som heter ”Tilbake i arbeid”, satser på arbeidssøkere med psykiske lidelser, rehabiliterer rusmisbrukere og gir folk jobb over natta. Men det var da noe mer som skulle skje? Var det ikke noen som hadde inngått partnerskap rett før jul? Eller hadde de rett og slett giftet seg? Og festen? Er den over? Eller er det kake igjen?
Juni
Sommeren er kommet, og Aetat kan melde om at norske menn arbeider mest deltid. Ikke bare ligger vi i verdenstoppen når det gjelder ordninger for arbeidende mødre, med ammepauser og permisjoner og økonomisk støtte. Men det er altså også slik at det er mannen som reduserer arbeidstiden for å få familielivet til å fungere, mens kvinnene gjør karriere, blant annet som de kvinnelige lederne vi skrøt av i februar. Har vi skutt oss en bjørnetjeneste i foten og solgt skinnet uten å få betaling? Er begeret snart nådd?
Juli
I juli gjorde vi jammen et godt stykke arbeid! På aetat.no kan vi lese om folk i jobb rett fra sosialen, fra trygd til full jobb, smart rådgivning i 80 år, nedgang i arbeidsledigheten, bedre service i Aetat, e-læringspris og serviceerklæring, høy deltakelse i arbeidslivet og nytt liv med vask og kantine. Det er tydelig at vi har funnet formen og viser for all verden at vi er en etat å regne med. Men vi samarbeider naturligvis gjerne med andre etater og enheter. Det er hektisk møtevirksomhet mellom direktører for tiden, og det tyder vel på at samarbeidet på øverste plan også fungerer godt.
August
Foruten at etaten (og Norge) fikk ny arbeidsdirektør (den forrige fikk nye oppgaver), bar augustmåned preg av fred og fordragelighet og matt sommerørske. Enkelte interne rokeringer i etaten (uten praktisk betydning) kunne ikke ta fokus bort fra det faktum at vi kunne melde om bedre tiltakstilbud fra nyttår. Det knyttes store forventninger til det nye tilbudet, og for enkelte oppleves nok denne nyheten som en spoiler for adventskosen. Hvem har tålmodighet til å knekke nøtter og gafle i seg julemat når det som sto øverst på ønskelisten først kan pakkes opp 1. januar?
September
I september gikk vi til urnene og byttet ut lyseblått med rødgrønt. For oss blir det kanskje en pølse i slaktetida. Det vil vise seg. Langt viktigere var nok omleggingen i rutinene når det gjelder behandlingen av ledige statsstillinger. De skal ikke lenger registreres i Norsk Lysingsblad (merk stavemåten), men legges inn på aetat.no. Vi kunne også oppsiktsvekkende melde om at mange jobber ufrivillig deltid, noe som muligens er baksiden av medaljen fra gladsaken i juni. Har norske menn fått nok?
Oktober
I løpet av vår drøyt 100 år lange historie har vi alltid vært nøye på aldri å la brukerne slippe til med egne tanker, følelser og meninger om oss og vårt virke. Og det har nok vært en lur politikk, som har gjort at vi har kunnet jobbe ufortrødent og uforstyrret med å tilby brukerne våre det vi håper, tror og mener de har bruk for. Dette ble det en slutt på da vi inviterte til historiens første reelle brukerting, med autentiske, levende og virkelige brukere. Konklusjonen fra Nordland vil nok være dekkende for flere fylker: Vi ba om juling – og fikk det!
November
I slutten av måneden kom høringssvaret fra Aetat. Svaret kan kort oppsummeres slik: -Har vi hørt hva dere sier? -Ja. -Har vi svart på det? -Ja. Denne interessante replikkvekslingen kom imidlertid fullstendig i skyggen av gladsaken fra Kragerø, der man kunne melde at en heldig arbeidsgiver klarte å finne opptil flere kandidater i Aetats CV-base. Er det ikke det vi alltid har sagt? Den som leter, han finner!
Desember
Den søte juletid er som alltid kjærkommen, selv om den i år har en slags bismak, noe som må ha en sammenheng med den nagende følelsen vi har hatt hele året. Det er som om noe er ugjenkallelig slutt, ikke bare året, men ikke hele livet heller. Kanskje det blir klarere etter dette årsskiftet hva det er som venter på oss der framme – om det blir Soria Moria eller pølsebu. Vårt barn kommer ikke til verden til jul, men i juli neste år. Da får vi se hva som ligger i krybben og hvem som skal klippe NAVlestrengen. Hvilke engler som synger høyt i kor, gjenstår å se.